Anmeldelse av Phantom Thread, amerikansk film fra 2017

Vi er i London på 50-tallet hvor moteskaperen Reynolds Woodcock er kjent som klesdesigneren som kler opp byens sosietetskvinner. Selv er han en vriompeis som har strenge rutiner og aldri slipper kvinnene i sitt liv nært innpå seg. En dag dukker imidlertid unge og vakre Alma opp, en dame som ikke lar seg verken kue eller gir opp håpet om å nå igjennom til ham.

Phantom Thread ble ringrev Daniel Day Lewis siste rolle, etter at han selv la inn årene i fjor, til nærmest sjokkartet reaksjoner fra miljøet. Den 60 år gamle skuespilleren avslutter dermed en fantastisk karriere med dette 50-tallsdramaet som er regissert av Paul Thomas Anderson.

Lewis avslutter med et portrett som, i likhet med hans forrige Oscar-vinnende rolle i Lincoln (2012), gjør nærmest hele filmen. I et utrolig bra samspill med langt mer ukjente Vicky Krieps, skapes en energi, en sjarm og et underholdende drama som langt på vei også oser av Andersons særegne stil.

Hans velkjente bruk av underliggende musikk som varer og rekker i lang tid før det blir stille, er også brukt her, mye på samme måte som i eksempelvis Magnolia (1999). Musikken, i dette tilfellet et pianosoundtrack, blir som en ekstra drivkraft og kommenterende energi til scenene og oppbyggingen av dem.

I starten oppleves Reynolds mest som en konservativ, egosentrisk og selvopptatt dramaqueen, en personlighet som denne Alma på en herlig måte skal komme til å utfordre godt.

Hennes innbitthet og uredde karakter skaper flere både mystiske og smått festlige scener og konfrontasjoner mellom de to. Som et tredje hjul på vogna sitter alltid herlige Lesley Manville på sidelinja som Reynolds lojale og mangeårige kollega og businesspartner Cyril.

Phantom Thread byr på en fantastisk inderlighet som smitter rett over på oss, og med knallskuespill, god kjemi og en behagelig filmtekstur blir dette til et stilstudie av mennesketyper, klær og stilfull eleganse, samt innslag av tragikomiske elementer.

En historie om den usynlige tråden som ofte tiltrekker ulikhetene i oss, og filmens smått absurde enkeltscener, småvittige replikker og uforutsigbarheten, særlig i Alma og hennes intensjoner, tilfører historien mystikk og underholdning.

Dette er dog en svært voksen film som krever sitt publikum, og vi får en slutt som kanskje smaker mer Anderson-sær og over the top-urealistisk enn filmen kanskje hadde trengt. Historien om Reynolds og Alma skildrer uansett at det aldri er for sent å forandre og tilpasse seg et annet menneske.

(Foto/Copyright: United International Pictures)

Inherent Vice - Some heavy shit

The Master - Phoenix og Hoffman i storform!

There Will Be Blood - Dramatisk mesterverk om makt og penger

Magnolia - Fengslende menneskeportretter i en fantastisk film