Anmeldelse av Harry Potter og fangen fra Azkaban (Harry Potter and the Prisoner of Azkaban), amerikansk film fra 2004

Det er nesten som om Harry Potter og hele universet rundt ham snubler ned i kaninhullet og ender opp i Eventyrland når den tredje filmen drar filmene inn i et mørkere territorie. Og det verken bittert eller vemodig at de to barndomsårene med Chris Columbus er et tilbakelagt kapittel. Snarere tvert i mot.

Harry Potter (Daniel Radcliffe) har nå to harde år bak seg på Hogwart Skole, men det var kun begynnelsen. De mørke kreftene nærmer seg både ham og skolen, og nærværet til den onde Voldemort (Ralph Fiennes) blir stadig mer merkbart. Hogwart har ansatt en ny lærer for å kunne lære opp elevene til å stå imot de mørke kreftene som truer, men det er ikke alt som Harry Potter trenger å ta hensyn til. Sirius Black (Gary Oldman) har rømt fra fengselet Azkaban og er ute etter den unge trollmannen…

Jeg må si at jeg var utrolig spent da jeg for første gang skulle se en Harry Potter-film som var regissert av selveste Alfonso Cuarón (mannen bak den mesterlige «Children of Men» og den noe oppskrytte, men likevel fullt severdige «Gravity»). Nå skal det sies at denne Harry Potter-filmen kom før de to filmene jeg trakk frem, men likevel var Cuarón et spennende valg allerede i 2004. Og etter to litt trege filmer under Chris Columbus sin regi, var det et friskt pust at noen andre skulle overta stafettpinnen.

Til dags dato er «Harry Potter and the Prisoner of Azkaban» min favoritt av Potter-filmene. Mye på grunn av at den stod for et veiskille hvor den (heldigvis) valgte den mørkeste veien videre, men også fordi Cuarón lekte med en franchise-film slik få hadde turt å gjøre. Han tar filmen med til et mørkt avlukke, for så imponere med noen herlige long-takes og fiffige filmtriks som får filmnerden i meg til å bruse av begeistring. Bare å se hvordan han valgte å filme inn scenene på toget er for meg helt utenkelig at noen andre hadde fått til. Cuarón våget, og jammen fikk han det til med glans. 

En annen ting som Cuarón er særdeles dyktig på, er hvordan han får skuespillerne til å yte mer. I de to første filmene synes jeg verken barn eller voksne får det helt til, men i denne filmen er det talent å spore i nærmest samtlige scener gjennom hele filmen. At historien også er ved et veiskille som sørger for at tematikken blir mer ungdommelig, og et par hakk mørkere enn tidligere, gjør at dette er en aldri så liten filmtriumf.

Måten Cuarón håndterer sitt materiale i denne filmen, gjorde rett og slett at jeg ville se ferdig resten av filmen, og at jeg fikk et fornyet håp for filmenes videre eksistens. Det var ikke bare et steg i riktig retning, men et gigantisk hopp et stykke forbi forventingene. Det er rett og slett dyktig håndverk gjort av en stødig regissør, som klarer å lage perfekt dynamikk rundt historien gjennom hele filmens spilletid

Cuarón gjorde omtrent for Harry Potter hva Christopher Nolan gjorde for Batman. Omtrent. I alle fall gjorde han det på sin måte. Og resultatet ble en sabla underholdende eventyrfilm.

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2 - Mesterlig punktum
- Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1 - Grei overgang og oppladning
- Harry Potter og Halvblodsprinsen - Morsomt, mørkt og litt skuffende
- Harry Potter og Føniksordenen - Spennende magioppvisning
- Harry Potter og ildbegeret - Potter leverer igjen
- Harry Potter Og Mysteriekammeret - Spenning og magi
- Harry Potter Og De Vises Stein - Tidvis magisk

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Gravity - En ny romklassiker!
- Children of Men - Utgangspunktet er jo godt, da
- Og mora di også - Et uskyldig, erotisk og energiladet utbrudd
- Den lille prinsessen - Funker som barnefilm