Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Lost Highway, amerikansk film fra 1997

Drama, Thriller, Grøsser Spilletid: 135 minutter Aldersgrense: 18 år

Et resultat av David Lynchs syke og helt egne fantasiunivers

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 06.01.2018]

Vi følger jazzmusikeren Fred Madison. Hans kone Renee, blir en dag bestialsk myrdet. Fred blir dømt til døden for ugjerningen, men på dødscellen muterer Madison til den yngre Peter Dayton. Siden det er feil mann som sitter på cellen, blir han løslatt. Da møter han Alice, som er konen til Mr. Eddy, som ser ut til å være den samme som myrdet Freds kone. Det er duket for to rare timer med David Lynchs rare fantasier...

Annonse:

Etter å ha sett meg litt opp på det jeg mangler av den store mesterfilmskaperen David Lynch er turen kommet til Lost Highway. Filmens fortekster begynner midt på landeveien i høy hastighet i le av mørket, men ellers har ikke filmen så mye med en landevei å gjøre. Heller mer med en person som går igjennom mye i sitt mørke sinn. Med andre ord er dette en virkelighetsflukt av dimensjoner, men du får servert noe som er langt utenfor det den vanlige mann eller kvinne i gata pleier å omfavne når de vil koble av.

Allerede fra første film, Eraserhead fra 1977, viste David Lynch at han dyrker det sære. Det er også tilfelle i ‘Blue Velvet’ og ‘Wild at Heart’, men denne er hakket rarere og er nok begynnelsen på det eksperimentelle som skulle komme i filmer som ‘Mulholland Drive’ og ‘Inland Empire’. For de som har sett ‘Twin Peaks’, er ikke dette helt ukjent landskap, bare at filmen er nok litt mindre folkelig enn den populære TV-serien som snudde opp ned på hva en TV-serie kunne romme.

Filmen begynner litt rart og tar seg god tid. Vi får blant annet en elskovscene mellom ekteparet i hovedrollene, med støy i bakgrunnen og en urovekkende musikk som kommer snikende. Og i det puppene til Patricia Arquette begynner å riste går det for ektemannen, spilt av Bill Pullman. Etter dette får vi en marerittaktig scene der kona roper på ektemannen imens han vakler rundt i bakgrunnen og da han finner kona finner han ut at hun har et manns fjes.

Tempoet i filmen er søvnig tregt på grensen til det som er akseptabelt med lange pauser etter hver replikk. Filmen har heller ikke en sammenhengende historie og er igrunnen bare en masse scener satt etter hverandre som beskriver hva hovedpersonen opplever igjennom en tid i livet. Scenen med spøkelset i mobiltelefonen er et eksempel på hva av rarieteter du kan møte på av handling i filmen. Det kan være litt vanskelig å holde konsentrasjonen oppe i begge to timene filmen varer, men jeg vil tro dette er en film som vokser på seg om du ser den flere ganger og opplever nye sider ved den. Det er i alle fall mange detaljer å grave i.

Jo mer man kommer ut i filmen, jo mer skjønner man at dette ikke vil bli en ordinær forestilling, men heller en film der filmkunstneren forsøker å leke med sinnet våres. Det som vises i bildet er kunst fra en merkverdig filmskaper. Musikken er også med på å prege det vi opplever i bildet. Den rommer alt fra lystig jazz, eksperimentell bakgrunns musikk til flere små innslag av steintøff musikk fra den tyske gruppen Ramstein. Alt dette er med å prege filmen og skape små uforglemmelige øyeblikk som filmen gir deg flere av. Men du må være mottakelig for det filmen forsøker å gi deg.

Du får her to timer med mørke fantasier i en film som langt ifra er myntet på den som har vanskeligheter for å følge med på handlingen i de mer tradisjonelle filmene. Dette er David Lynchs filmlek der han får utløp for all sin kreativitet kokt sammen i en smørje som har samme mørke stil og drømmende sammenheng med eksperimentell kraft som er langt utenfor det du møter i en ‘tradisjonell’ film. Dette er med andre ord mer ett kunstverk enn en filmhistorie på samme måten som den du finner i ‘Mulholland Drive’. Og Lynch viser nok en gang at han er mer opptatt av form og kunstneriske innfall mer enn å fortelle en helhetlig historie. Og filmen gjør meg tidvis svært uggen av å se på med sine mange angstfremkallende scener.

Konklusjon
Dette er en film du må være opplagt og være i form for å begi deg ut på. Om du ikke liker eksperimentelle filmer med snål handling, kan dette nok være to bortkastede timer, fordi filmen er i overkant sær i det som skjer. Det kan også være litt vanskelig å henge med på alle de snåle tingene du utsettes for av handlingsmomenter i filmen.

Det gjør denne filmen til litt av en joker som noen kanskje synes er et mesterverk og andre avføyer som rein sprøyt fra ende til annen. Likevel er det mange kule scener i filmen som gjør den verdt å se selv om sammenhengen mellom alt ikke er like lett å svelge for alle. Ingen skal i alle fall ikke si at dette ikke er originalt nok, men inneholder kanskje litt for mye galskap for den jevne filmtitter i en film med sin helt egen logikk.

Lynch har bare blitt særere og særere etter hvert som han har fått mer og mer fritt spillerom. Når jeg skal rulle terning på filmen sliter jeg litt, det fordi dette er langt i fra min favoritt fra David Lynch, men jeg liker likevel å premiere det sære som skapes av filmskapere som tør å ta sjanser, og også tenker at jeg vil rulle terning for de som verdsetter slike filmer som dette, resten bør være advart og bør heller finne seg noe annet å se eller lese om. Dette er sterkt i strid med det Hollywoodmaskineriet pumper ut i disse dager. Lynch har med andre ord laget en kompromissløs film som bare han kunne ha kokt i hop.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Inland Empire - Velkomment gjensyn
- Mulholland Drive - Som å se en absurd drøm i våken tilstand
- The Straight Story - Rett og slett fint
- Twin Peaks - Fire Walk With Me - Laura Palmers siste dager er et fælt, fælt mareritt
- Wild at Heart - Herlige og rare Lynch med en slags roadmovie
- Blue Velvet - Sinnssyk forførerisk film
- Dune - Overambisiøs sci-fi for sin tid, men greit underholdende
- Elefantmannen - Fascinerende og gripende
- Eraserhead - Surrealistisk film om farskap fra David Lynch

Diskusjon

Omtalespalte: Thriller

Den filmatiske ’thrilleren’ spiller på det engelske ordet ’thrill’, altså ’å gyse’ og få en ’spennende opplevelse’. Som en nær filmatisk slektning av genren skrekk/grøsser, frembringer gjerne også thrilleren derfor spenning og engstelse i oss, dog vanligvis da med mer lavmælte toner, stil og grep. Spenningen ligger gjerne i karakterene, deres utvikling og oss som seeres relasjoner og engasjement i dem, mer enn i rene filmatiske skrekkgrep og skremselstaktikk. Det normale trues og brytes ofte opp og skaper spenningen, og i tilfellet det nevnte menneskelige aspektet brukes gjerne betegnelsen ’psykologisk thriller’ som en av mange undergenre av thrilleren.
Les flere spalteomtaler: Thriller
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,6 av 6 - 17 stemmer)

Kritikker i media

  • Filmfront
  • arilabra.com
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Verdens Gang
  • Dagbladet

Land:

USA, Frankrike

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

October Films, Asymmetrical, CiBy 2000

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.