Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Pianolærerinnen (La Pianiste), fransk film fra 2001

Drama, Musikk Spilletid: 131 minutter

En rystende og ambisiøs skildring av en fallende kvinne

[Skrevet av: Kristine Tingvik Aas, Dato: 17.09.2014]

Michael Haneke er kjent som en av samtidens mest hedrede, intellektuelle auteurer, og det er langt ifra noen hemmelighet at jeg selv er en svært stor fan av mannen og filmografien hans. Pianolærerinnen fra 2001 er intet unntak, og scorer høyt på lista over mine mest interessante filmopplevelser. Den ranker imidlertid ikke like bra på min personlige liste over beste Haneke-filmer, og jeg har lenge slitt med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som mangler. Dette skal for øvrig under lupa i dag, men før kritikken iverksettes, må rosen formuleres. Pianolærerinnen er tross alt ei yndig kunstfilmperle, som enhver filmentusiast bør få med seg!

Annonse:

Først litt handling: Den middelaldrende Erika Kohut er kjent som en fornem og dyktig underviser ved en prestisjetung musikkskole, til tross for sin reservasjon og kjølighet. Bak den prektige og kontrollerte fasaden, er kvinnen imidlertid et emosjonelt kaos i mental ubalanse, bygget opp av motstridende lyster, som hun iherdig forsøker å kjempe imot og undertrykke. Erika lever derfor et skjermet liv, der intimitet er et fremmedord. Eneste unntak er hennes turbulente og avhengighetssyke hat-elsk-forhold til sin mor, som hun både deler tak og seng sammen med. Når kveld erstatter dag, løsner Erika lumsk på sitt selvdisiplinerte jerngrep, og det elitistiske glir over i det lugubre via ymse aktiviteter, drevet av masokistisk begjær, skopofili og pornografisk dragning. Dette er hva eleven, Walter Klemmer, begir seg ut på, idet han erklærer sin impulsive og naive kjærlighet til sin betydelig eldre pianolærerinne. En intim inntreden som står i fare for å rive ned Erikas allerede vaklende stand.

Pianolærerinnen er først og fremst et fascinerende og sørgelig karakterportrett, for ikke å snakke om en psykologisk skildring, av et ensomt menneske i psykisk forfall, som desperat forsøker å hindre sitt indre kaos i å ødelegge sin ytre fasade. Filmen berører tabubelagte emner, som mest av alt fungerer som forsterkende billedliggjøring av protagonistens mentale tilstand. Dette er en intens film, drevet av hyppige temposkift i spill, og Isabelle Huppert briljerer i sin rolletolkning av Erika, som veksler driftig mellom kalkulasjon og kaos.

Man kan helt klart ikke se denne filmen uten å la seg ryste av dens skildrede mor- og datterrelasjon. Dette sykelig intense forholdet bestående av to selvdestruktive mennesker som omfavner ensomheten i hver sin tilflukt fra omverdenen. Kontakten som går fra vold til kyss, og som er bundet sammen av forakt og ømhet. Denne skildringen er i seg selv så mektig og omfangsrik at den alene kunne ha vært et høyst tilstrekkelig plot. Der moren er ødeleggende lik datteren, er Walter Klemmer pur kontrast, og sammen trigger de gjemte sider i Erika, som resulterer i en affiserende og dynamisk røre av patos og konflikt.

Stilmessig er filmen stort sett i tråd med Hanekes karakteristiske auteurtrekk. Det tillates dveling gjennom lengre tagninger og ofte statisk kameraarbeid, der tempo i både foto og klipping er sakte og nøkternt. En av filmens aller største styrker for min del, er de gangene Haneke bestemmer seg for å pause handlingen, og tillater kameraet å hvile over Hupperts ansikt mens hun selv iakttar noe(n). Vi får aldri faktisk avslørt hva hun tenker eller føler om det hun bevitner, grunnet fravær av både ord og uttrykk, men den sjenerøst lange og nære dvelingen, besitter likevel en besynderlig psykologisk kvalitet. Seeren overrekkes her små, tvetydige studium av protagonistens tilsynelatende pågående, indre liv, og det er fascinerende hvor mye som kan leses inn i dette i utgangspunktet så lukkede ansiktet. Psykologiske drypp som oppleves mye mer spennende enn om hun bare skulle ha uttrykt seg direkte og verbalt.

Jeg pleier å kalle Pianolærerinnen for Hanekes mest storslåtte verk, en påstand sterkt preget av dens utbredte og opphøyende bruk av klassisk musikk. Haneke er vanligvis kjent for å utnytte stillheten, og har uttalt at han ikke liker å underordne den musikalske kunstformen den filmatiske gjennom å redusere den til kun et virkemiddel. I Pianolærerinnen veksles det imidlertid forfriskende mellom det karakteristiske, enkle og stille lydbildet og korte, diegetisk musikalske pauser. Musikkbruken representerer her både det elitistiske miljøet som omfavnes, samt reflekterer tidvis karakterenes indre spill. I tillegg løfter den filmen opptil flere hakk rent opplevelsesmessig, og gjør den, nettopp, litt mer grandios av seg.

Men så var det kritikken, da. Som nevnt innledningsvis, har det alltid vært et eller annet som har skurret ved akkurat denne filmen, og det nærmeste jeg kommer noen spesifikk grunn, er ironisk nok dens psykologiske aspekt, som jeg allerede har tatt meg tid til å rose. Pianolærerinnen er på mange måter et psykologisk portrett. Det er imidlertid begrenset hvor mye dybde som faktisk tilbys. Vi kastes inn i Erikas livssituasjon uten noen form for forhistorie eller videre presisering, og Erika er en ekstremt kompleks og komplisert karakter, som det foregår i overkant mye både i og rundt. Det blir rett og slett for mange antydninger å forholde seg til, særlig fordi vår tilgang til bredere innsikt og forståelse, er temmelig begrenset. Dette resulterer i at mye av filmens psykologiske potensiale, forblir liggende på overflaten. Haneke har rett og slett forsøkt å gape over så mye at han svikter i å utdype noe som helst.

 

En av grunnenene til dette kan selvsagt være det faktum at filmen er en adapsjon av en roman (Elfriede Jelineks Die Klavierspielerin fra 1983). Haneke er heller ikke akkurat kjent for å gå i dybden på karakterene sine. Sistnevnte har jeg ikke problemer med i hans andre filmer, men Pianolærerinnen skiller seg noe fra disse, da det her føles som han faktisk går mer inn for en faktisk fordypning i Erika Kohut. Forsøket forblir imidlertid noe tafatt. Haneke blir eleven i klassen som ikke kan svømme, og som endelig får samlet opp nok mot til å begi seg ut på dypet, men som beklageligvis hindres i fullendt suksess, fordi han i utførelsen ikke makter å slippe grepet om bassengkanten. En halvveis gjennomføring. For all del lovende, men ikke fantastisk. Når man først skal røre i det psykologiske, forlanger jeg at det røres skikkelig.

På lik linje med karakterene rundt Erika, forblir også seerens tilgang til protagonistens kjerne begrenset. Dette er en kvinne med en såpass solid forsvarsmur og tykk, reservert fasade at ikke engang publikum gis lov til å bryte barrieren. Null privilegerte dypdykk her i gården. For meg blir Pianolærerinnen rett og slett noe overambisiøs, i den forstand at den i fråtsende ånd, gaper over i overkant store mengder materiale. Dette resulterer i at flere bestanddeler bare blir liggende og flyte på overflaten, hvilket hindrer meg i bli fullstendig tilfredsstilt. Hørt om «Kill your darlings»-metoden? I dette tilfellet, kan både filmen og denne omtalen kritiseres for manglende bruk av denne…




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Happy End - Iskald samtidssatire som mangler litt brodd og troverdighet
- Amour - Hanekes enkleste, og beste!
- Det hvite båndet - Village of the Damned?!
- Funny Games U.S. - Provoserende, ja, men på feil måte!

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

Omtalespalte: Utenfor Hollywood

Dette er en omtalespalte der vi trekker frem gode filmer fra filmskapere utenfor Hollwood.
Les flere spalteomtaler: Utenfor Hollywood
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,6 av 6 - 17 stemmer)

Kritikker i media

  • Aftenposten
  • Antagony & Ecstasy
  • Miami Herald
  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Creative Loafing
  • Palo Alto Weekly
  • Detroit Free Press
  • Dagbladet
  • Chicago Tribune
  • Verdens Gang
  • NRK P3 - Filmpolitiet

Land:

Frankrike, Tyskland, Østerrike, Polen

Språk:

Fransk

Filmselskap:

Arte, Centre National de la Cinématographie (CNC), Bayerischer Rundfunk (BR), Les Films Alain Sarde, Eurimages, Arte France Cinéma, Canal+, MK2 Productions, Österreichischer Rundfunk (ORF), P.P. Film Polski, Wega Film

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.